Tor Obrestad
	Bio   Ein telefon midt på natta Telefonen kimte, det var midt på natta Telefonen kimte og kimte, heilt til me vakna og høyrde at telefonen kimte Den stogga, begynte igjen å kima Me tok endeleg røyren i ei blanding irritasjon og angst som høyrer denne tida på døgnet til "Nå bombar dei Beograd" Me kjende røysta gjennom det ukjennelge Den hadde krope ned I kjellaren før den korrigerte seg sjølv: "Nå bombar me Beograd" Og med den presiseringa vart røyren lagt på ***** "Me er ein nasjon i krig. Og meir: Me er ein nasjon som har gått til krig. Me er med på å bomba folket i et fattig land våren 1999" Det er ein vanleg nordisk vår. Kaldt og varmt, regn og sol Men han er fylt av ei togn. Jo, eg høyrer svarttrasten. Svarttrasten? Er den her? Høyrer du ikkje? Er det svarttasten? Det er svarttrasten Ein vanleg vår, med eit ansvarleg lønnsoppgjør Og han er fylt av lammelse, den breier seg over heile kroppen og har tatt kontrollen over hjernen Jo, eg skal gjera noko. Gjera noko? Kva gjer du? Eg er som fylt av lammelse, seier ei røyst i telefonen. Eg greier ikkje å gjera nokon ting, greier ikkje ein gong å tenka Eg sit framfor skjermen, høyrer ingenting, ser ingenting ***** Trøyttleiken er verst Det å ikkje kunna gjera noko Det ikkje å vera i stand til å gjera noko Den trøyttleiken som ikkje gir deg fred om natta når du skal sova. Den trøyttleiken som fyller draumane med trøyttleik. Den trøyttleiken som fyller medvitet om morgonen, når du skal arbeida eller når du tar på deg skorne for å gå ut Trøyttleiken det fine, seige støvet som fyller rommet etter nedslipinga Du ber det med deg over alt Sorg, krigens usynlege soldatar Sorg over epoken, sorg over dagane som ikkje lar seg vaska skinande A TELEPHONE CALL IN THE NIGHT The telephone rang, it was in the middle of the night The telephone rang and rang, until we woke and heard that the telephone was ringing It was silent, then began again to ring We finally lifted the receiver in a jumble of irritation and anxiety that belongs to that hour "Now they are bombing Belgrade," We recognized the voice through the unrecognizable It had crept into the cellar before it corrected itself: "Now we are bombing Belgrade" And with that modification the receiver was hung up ***** "We are a nation at war. And more: We are a nation that has gone to war. We are participating in the bombing of a people in an impoverished land in the spring of 1999" This is a normal Nordic spring. Cold and warm, rain and sun But it is filled with silence. Yes, I hear the blackbird. The blackbird? Is it here? Don't you hear it? Is it the blackbird? It is the blackbird A normal spring, with a responsible wage settlement And it is filled with paralysis, spreading over the whole body and has taken control of the brain Yes, I will do something. Do something? What are you doing? I'm paralyzed, a voice says into the telephone, I can't bring myself to do a thing, can't bring myself even to think I sit in front of the screen, hearing nothing, seeing nothing ***** Fatigue is the worst Not being about to do a thing Not being capable of doing a thing The fatigue that won't leave you in peace at night when you would sleep. The fatigue that fills your dreams with fatigue. The fatigue that fills the consciousness in the morning, when you would work or when you put on your shoes to go out Fatigue, the fine, unyielding dust that fills the room after the grinding down You carry it with you everywhere Sorrow, the war's invisible soldiers Sorrow for the era, sorrow for the days that will not be washed shining (From Ohrid, 1999)